Velkommen medmenneske

De gav henne en ny, varm dynejakke da hun kom - men de så ikke at hun hadde hull i begge skoene.

De gav henne nøkkelen til åtte kvadratmeter som skulle være bare hennes. Så dro de. De skjønte ikke at hun sa at hun var redd for å være alene.

De gav henne penger, og viste henne skap og frysebokser fylt med deilige middagsretter. De glemte å vise henne hvordan hun skulle bruke komfyren, og så ikke at hun spiste all maten kald.

De gav henne et fjernsynsapparat, slik at hun skulle ha noe å gjøre. Men de så ikke bildene fra krigssoner som rullet over TV-skjermen og gav henne mareritt hver eneste natt.

De smilte til henne, gav henne telefon og ba henne om å ringe hvis hun trengte noe. De glemte at hun ikke kunne språket.

De gav henne alt dette; klær, mat, et sted å bo, telefon og fjernsyn. Men de så henne ikke. Hørte ikke stemmen hennes.

Og glemte henne i det de lukket døren igjen bak seg. Hun ble et tall på papiret; enda en flyktning som Norge forbarmet seg over.

De visste det ikke, at alt hun trengte var en venn.

Elin Hatelid Olsen

Denne teksten fant jeg i Røde Kors Magasinet. De hadde en skrivekonkurranse med temaet "På ofrenes side". Jeg syntes dette var en utrolig fin tekst der forfatteren får blikket vårt til å åpnes mot fordommer og problemer i møte med mennesker fra andre kulturer. Mennesker med andre behov. Vi blir satt inn i problemene ved vår materialistiske tankegang. Vi kan tilby alt av vestlig komfort, uten å se de virkelige behovene, og enkeltmennesket i den aktuelle situasjonen.